I <3 Bushwick, Brooklyn

Jeg kan ikke tro at en epoke er over, tre måneder har gått siden jeg flyttet til Bushwick, Brooklyn. In the hoods liksom, sier de. Det var ihvertfall det  New Yorkere sa når de spurte meg hvor jeg bodde – du en en ”hoodjente” du asså…men mye har visst endret seg i løpet av de siste ti årene som de tydeligvis ikke hadde fått med seg. Bushwick  var for ti år siden ikke det mest trygge strøket å henge eller bo i, men i løpet av de siste ti årene har politiet ryddet opp i kriminaliteten, og strøket har utviklet seg til å bli det ypperste hipster strøket for kunstere og musikere.

 
Bushwick ble mitt hjem. Og jeg tok turen rundt i det nå gamle nabolaget mitt, slik jeg kan dele min kjærlighet til dette stedet, hvor jeg har trasket opp og ned gatene på slitne hverdager og sene kvelder. Her er mitt elskede Brooklyn. Det var her min New York hverdag begynte.

Den tøffeste katten i Bushwick

Kit the hunter

Min rett rundt hjørne bar

Langs Wilson Avenue var det stort sett alltid noen som satt ute og spilte domino

New Yorks beste pizza – Roberta’s

Bogart street

lokal kunstner

Street art

Call your møm

Advertisements
Posted in Hverdag | Leave a comment

Empire State of Mind

World Humanitarian Day på Times Square

Kyong, meg, Xi og Martijn

Empire state of mind

Hvilket skilt sa du?

Skulle det være en Jesus taco?

Times Square

In memoriam 9/11

Memorial site 9/11

Memorial site 9/11

Freedom tower

FNs sekretariatsbygning

New York Yankees vs Texas Rangers

Go Yankees!!

Strawberry fields – Central Park

Imagine all the people living life in peace

Ja du er det!!!

Jeg som ror i Central Park

Fantastisk å være i båt igjen

Jeg og Margunn

Tusen takk for en super uke sammen Margunn!!! 🙂

Posted in Oppdagelsesferd i NY city | 2 Comments

Musikkvideo av Beyoncé for World Humanitarian Day 2012

Vakkert! Strålende! Tåredryppende øyeblikk i generalforsamlingshallen til FN!

Posted in Jobbhverdag i FN | 2 Comments

Jorden rundt på 1 dag

I går var jeg og de andre interns som jeg jobber med, Kyong og Xi, på skikkelig “backpacking” i New York. Det føltes ihvertfall  som om vi fikk oppleve hele verden på en og samme dag. Beklageligvis så hadde jeg ikke mer batteri på kameraet så jeg fikk ikke tatt bilder, Xi har lovet meg kopier av sine, men de har jeg ikke fått ennå, så jeg får laste de opp på bloggen så snart som jeg får de.

Vi startet i den latin-amerikanske delen av Harlem, ladet opp energien vår med en ekte kubansk lunsj i en restaurant vi hadde funne ved hjelp av yelp (hehe nesten et artig ordspill gitt). Jeg spiste en “ekte” kubansk sandwich med live kubansk musikk i bakgrunnen -topp stemning. Harlem kan være ganske så ulik, avhengig av hvilken del man går i. Når man går i gatene i den latin-amerikanske delen kunne man like gjerne vært i Peru, Bolivia, eller Mexico om man vil. Man hører bare spansk, leser bare spansk, og luktene kan til og med være de samme. Musikken jomet i gatene, og siden det var søndag var det flere kirkemedlemmer som var ute i gaten, og syns det var ekstra stas å spille for publikum i gatene, alle hadde hvert sitt instrument, og det virket som det ikke spilte noen rolle om man kunne spille eller ikke, for her skulle alle delta -sjarmerende.

Vi beveget oss nordover, vi tenkte å dra innom en ny verdensdel. Vi dro til det afrikanske harlem. Målet vårt var å gå innom Malcolm shabazz harlem marked, et marked som selger afrikanske smykker, klær, væsker, trommer, ja alt man kan tenke seg. Her føltes det ut som jeg var tilbake i Kenya. Det er fargerikt, folksomt, mye å se på og, og for meg som elsker disse typer smykker, var det mye jeg ville kjøpe (men jeg var flink, jeg kjøpte ingenting). Men det er godt å vite til en neste gang, for hit vil jeg virkelig tilbake. Etter at vi hadde kikket en stund, ville vi dra enda lenger nord, vi ville oppleve en annen verdensdel. Hittil hadde vi kun kommet til 125 gate, vi ville helt opp til grensen til Bronx. Nærmere bestemt til the cloisters i Fort tryon parken.

Fort tryon parken var bare utrolig idyllisk. Jeg så hele tre ekorn som ville følge oss på vegen, de var bare så utrolig søte. Man hadde elven på den ene siden og det var store grønne trær på den andre siden. På en perfekt sommerdag var dette et veldig fint sted for piknik, eller bare slappe av i gresset.  The cloisters museet er en del av Metropolitan Museum of Art, og er dedikert til kunst og arkitektur fra middelalderen i Europa. Det meste som er i museet er datert mellom 1000-1500 tallet. Med parken som omringer bygningen, og hagene inne i museet var dette vel verdt turen opp.

Vi begynte å bli sultne igjen, så vi tenkte hvilken verdensdel vi ikke hadde dekket ennå. Vi valgte å dra til det ene endestoppet i Queens: Flushing. Bortsett fra Chinatown er Flushing det største kinesiske området i New York. Det er så utrolig fascinerende, det føltes ikke ut som jeg befant meg i en gate i New York, men heller i en tilfeldig gate i Kina (ikke at jeg har vært i Kina, men det kan tenkes at det ser slik ut). Alt var skrevet på kinesisk, og alle rundt meg var asiatiske (inkludert de som jeg gikk rundt med), og alt jeg hørte var så utrolig fremmed fra mitt eget språk. Vi dro til en skikkelig autentisk kinsesisk restaurant hvor jeg fikk spise frosk for første gang i mitt liv, overraskende nok syns jeg det var godt. Med god hjelp fra Xi, så bestilte hun for oss på kinesisk de rettene som hun mente vi burde prøve. Denne restauranten serverte mat fra den sentrale delen av landet, det vil si at de liker det sterkt, la meg korrigere, de liker det STERKT! Jeg har alltid trodd at jeg tålte sterk mat, men der kunne jeg tro om igjen, med denne maten kjente jeg det brant ikke bare i munnen, men også i spiserøret og langt nedover i magen. Det ble drukket mye vann for å si det sånn, men godt var det (enn så lenge).

Etter maten var klokken blitt så sent at vi tok turen tilbake til Manhattan. Tilbake til verden som vi har blitt så vant til de siste tre månedene. Tilbake til mitt fine Brooklyn. Så i løpet av en dag fikk jeg dekket 4 verdensdeler, ikke så værst for en søndag.

 

 

Posted in Oppdagelsesferd i NY city | Leave a comment

I was here

I flere måneder har jeg hørt om planene til OCHA angående World Humanitarian Day, jeg visste det kom til å bli stort, men ikke SÅ stort. Jeg har sett på presentasjoner, hørt på de tale gjentatte ganger med store ord om hva som skulle skje, i går fikk jeg endelig oppleve.
World Humanitarian Day er ikke før den 19 august, men for å skape en bevissthet blant verdens befolkning har man begynt markedsføringen for dagen allerede 19 dager før selve dagen. Målet er at gjennom sosiale medier og nettsiden whd-iwashere.org, skal de nå 1 milliard mennesker. Og at budskapet – mennesker skal gjøre noe godt for et annet menneske, denne dagen, skal bli gjennomført. Planen var å lage en musikkvideo med sangeren Beyoncé, og bruke hennes kontakter til å nå ut til mange av verdens beboere. Hun ville dedikere sangen sin ”I was here” til FN, og da ble temaet rundt denne dagen akkurat dette – jeg var her (når det skjedde).
Jeg hadde meldt meg opp som frivillig til denne dagen, da jeg ble fortalt at det var særdeles vanskelig å få tak i billetter. Billettene ville bli delt ut til de humanitære aktørene, samt media, kjente bloggere og noen billetter var dedikert til Beyoncé sin fans-skare. Vi var omtrent 1000 stykker samlet i hallen, alle var pyntet opp i sine fineste kjoler og dresser, det var blitt opplyst på forhånd at dette ville bli filmen, og de ville bli en del av musikkvideoen. Min jobb før showet startet var å sørge for at det de som hadde VIP billett fikk komme inn på VIP område, ingen andre. Heldigvis fikk vi lov til å se hele showet når det startet, så jeg fikk en god plass i midten av generalforsamlingshallen. Alt var forandret i forhold til hvordan det egentlig ser ut, det var satt opp enorme lerret som skulle vise animasjoner og film fra feltarbeidere i bakgrunnen. Det var satt opp en liten scene, en som artistene skulle på (det var to andre også som sang, men husker dessverre ikke hva de het), og det var satt opp noen stoler nedenfor. Den som startet hele showet var selveste Jan Eliasson, nest-general sekretæren og faderen av selveste OCHA (til de som er spesielt interessert var det han som fikk gjennom resolusjon 46/182 som startet OCHA).
Det var den ene overaskelsen etter den andre, først kom Anderson Cooper inn på scenen, han skulle intervjue noen kjente fjes som Valerie Amos (undergeneralsekretæren for humanitære spørsmål) og til min store overraskelse forfatter og tidligere barnesoldat Mr. Ishmael Beah. Dette var et stort øyeblikk for meg. Han har skrevet boken ”En bedre dag i morgen”, hvor han beskriver sin barndom i Sierra Leone, hvordan han ble rekruttert inn som barnesoldat som 12 åring og hvordan han overkom dette. En helt fantastisk bok – har du ikke lest den? LØP OG KJØP! Dette er virkelig en av de sterkeste historiene jeg har lest, og det å få se og høre han live var et rørende øyeblikk for meg, og jeg kan tro for resten av folket som satt i salen var dette også en stor opplevelse.
Når Beyoncé ankom scenen jublet alle. Hun skulle synge sangen ” I was here”, med animasjonen i bakgrunnen. Jeg ble rørt til tårer, det var så utrolig sterkt å høre denne sangen live samtidig å se alle bildene i bakgrunnen, jeg har egentlig aldri vært noe fan av Beyoncé, men synge det kan hun – det beviste hun i går kveld. Jeg gleder meg så utrolig mye til musikkvideoen kommer ut, slik jeg kan vise dere, håper virkelig at den blir like sterk som den opplevelsen vi fikk live – for det kan virkelig bare ikke beskrives med ord. Det var bare så utrolig vakkert. Den kommer ut neste uke, så da skal jeg være rask med å poste den her til dere, slik dere kan få oppleve det sammen med meg, for jeg klarer faktisk ikke å oppsummere de fantastiske minuttene i ord.
Jeg fikk spørsmålet etter konserten av en kollega som så at jeg var tydelig oppspilt og rørt av det hele han spurte meg – hva var større, dette? Eller det å møte og håndhilse på generalsekretæren. Jeg svarte at det kan ikke sammenlignes. Det å møte han som representerer alle land, og er verdens leder i en alder av 27, er ikke noe som alle får oppleve, og som jeg virkelig setter personlig veldig veldig stor pris på. Videre svarte jeg, kvelden i dag handlet ikke om meg, men om folket, det handler om de som faktisk tør å gjøre noe, de som dedikerer sitt liv for å hjelpe andre, det handlet om det gode mennesket og hva alle vi kan gjøre for hverandre for å gjøre verden til et bedre sted å leve – og det kan tenkes er noe enda større, enn min personlige glede. Dette kunne han si seg enig i sa han.
Så jeg vil oppfordre alle dere der hjemme, når 19 august kommer, hva vil du gjøre for å glede en annen person?
–          If you could change the world, what would you do?

Beyoncé som synger i generalforsamlingshallen til FN. Bildene er hentet fra OCHA, og er derfor ikke av all verdens kvalitet.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

I can make peace on earth with my own two hands

Ville dele denne videoen med dere, dette har vært en av mine yndlingssanger helt siden første gang jeg hørte den. Dette var en sang jeg spesielt hørte mye på når jeg bodde i Libanon, da min kollega introduserte meg for den – helt nydelig. Jeg har ikke tenkt på den en stund, men plutselig så poppet den inn i hodet mitt, og jeg fant denne nydelige videoen på youtube. Denne sangen passer også veldig godt til temaet for verdens humanitære dag den 19 august – der kampanjetemaet i år er at man skal gjøre noe godt for en annen person.

Sangen heter “My own two hands” og er sunget av Jack Johnson og Ben Harper

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Gospel i Harlem

I dag har det vært en opplevelsesrik kveld. Jeg har alltid siden jeg var liten hatt lyst til å delta på en skikkelig afro-amerikansk gudstjeneste. Jeg er ikke religiøs av meg, men det er noe med stemningen, musikken og gleden som har fascinert meg. Når jeg har sett på tv eller film har jeg skrudd opp lyden og nesten danset og synget med. I kveld så dro jeg på min første skikkelige gospel opplevelse i Harlem.

 

Jeg og Johan hadde valgt kirken med omhu, det er greit når man først skal til upper-Harlem på kvelden at man velger en kirke man vet de tar i mot turister. Så valget var enkelt, vi dro til Abyssinian Baptist Church, som ligger i 138 str, helt nesten på grensen til Bronx. Vi kom dit tidlig, da vi på søndagen hadde hatt en bomtur og vi ikke slapp inn. Vi kom så tidlig (1 time før det startet) at vi fikk sitte på en benk inne, noe som var deilig da det var nokså varmt på utsiden. Vi brukte tiden til rådighet til å ta den klassiske leken ”mitt skip er lastet med” og 3 gangen, vi hadde det i hvert fall moro, men vet ikke hvor moro de syns det var de som satt ved siden av.

 

Når vi kom inn kom vi inn i en litt annerledes kirke enn vi er vant med hjemme. Her var det virkelig lagt til rette for at musikken var i sentrum. Det var piano, orgel, instrumenter, og ingen alter som vi er vant til hjemme. Kirken bestod av et hoveplatå, og et overplatå for gjester å sitte. Framfor oss, og bak hvor presten stod var det et stort glassmaleri av Jesus og hans disipler, som skinte vakre solstråler inn til oss i ulike farger. Det var veldig mange turister der, alle like spente som oss, vi ble plassert bakerst, mens de første radene var reservert til de gjengangende gjestene. Vi fikk dessverre ikke lov til å ta bilder under gudstjenesten så dere får heller prøve å visualisere det gjennom teksten. Tjenesten ble startet med at folket fikk lov til å tale, det var flere som rakte hånden høyt i været, en dame rakk hånden i været og sa– jeg vil takke alle sammen for at jeg er så heldig, for at jeg klarte å få 96 ut av 100 på min eksamen denne uken, jeg ønsker at vi synger ”victory is mine”. Alle klappet og jublet for kvinnen, det var veldig tydelig at samhold var noe som stod sterkt i denne gruppen, og man merket hvor glad hun ble av all støtten. Da var det ikke annet å gjøre enn å synge allsang. Andre spurte om råd og gav sine velsignelser. Dette var en deltakende tjeneste, så det var en selvfølge at alle måtte synge med i salmene, selv om vi ikke kunne de. Vi fikk god hjelp av de som satt rundt oss til å treffe de riktige tonene. Midt under tjenesten kom gospelkoret fram, det ljomet i hvert et hjørne og hvert støvkorn i rommet, det var så utrolig vakkert at jeg tror nesten at en tåre kom i mitt øye. Her finner man virkelig noen av de beste sangerne i byen, hver en solist hadde en fløyelsstemme som gjorde at alle nakkehårene reiste seg. Alle ble oppfordret til å reise seg, klappe og synge med, vi lot oss lett rive med, det samme gjorde resten av de andre turistene.

 

Det hele ble avsluttet med at alle måtte gi en fremmed en klem. Noe for en nordmann ikke er hverdagskost, men det var noe vakkert med det hele. Her står vi, midt i metropolen og klemmer fremmede og blir ønsket et varmt velkommen. Dette er virkelig noe jeg anbefaler, om du er religiøs eller ikke, en veldig fin opplevelse.

Posted in Oppdagelsesferd i NY city | 2 Comments